David Irving – Dagen derpå

517px-david_irvingEksklusivt for Altermedia Norge

I noen få dager var alles øyne rettet mot David Irving da han besøkte landet. Irving var som en kontinental vind som blåste over Norge, og vi fikk plutselig se et panisk, usikkert og redd norsk pressekorps og en tilhørende skjelvende politisk korrekt ”elite”. Man kunne merke hvordan pressekorpset følte seg usikker på om de i det hele tatt ville kunne håndtere en mann av internasjonalt format. Vi så raskt resultatet. De greide det ikke!

Pressen var raskt ute med å stemple Irving som en ”nazihistoriker”. Det er ikke så interessant for oss hvorvidt Irving er ”nazist” eller ikke, eller hvorvidt hans teorier om historiske hendelser stemmer eller ikke. Det mest fascinerende ved sirkuset var selve besøk og pressens håndtering av besøket.

Det tok ikke lang tid før man fantaserte om fysiske opptøyer, bråk og gateslag mellom venstreradikale og ”nynazister” i Lillehammers ellers så søvnige gater. Men hvor i all verden kom den slags opplysninger kom fra? At SOS-Rasisme og Blitz sikkert ville kunne tåle en busstur nord for Sinsenkrysset er ikke usannsynlig, men hvem var det de skulle slåss mot? Det er mest fristende å lete etter svaret der hvor det finnes folk som ville tjene på en slik skremselspropaganda.

Hvem var trolig synderen? Det var den store industrien som lever av ”nazi-spøkelset”. At dette ”nazi-spøkelset” var fullstendig fraværende under hele ”konflikten”, bekymret ingen nevneverdig. Spøkelset er selvfølgelig der, sies det, men den er der i det skjulte. Den er alltid latent og lurer under overflaten. Denne bemerkelsesverdige konspirasjonsteorien ble tatt for god fisk fra alle kanter. At man aldri faktisk ser fienden, spiller ingen rolle i trosspørsmål. De færreste kristne har jo sett fanden selv, så hvorfor skal ”antirasistene” måtte vise frem sin djevel?

Pressen tok det til sitt bryst og fortsatte å spinne på det, og dermed kunne ubetydelige grupper som SOS-Rasisme, Antirasistisk Senter og Blitz nok engang legitimere sin eksistens for den borgerlige offentligheten. For hvordan skal alle millionene som staten pøser inn i disse organisasjonene kunne rettferdiggjøres, om ikke fanden finnes? Fanden må finnes! Og når fanden ikke finnes, så maler man ham på veggen.

Besøkets store hovedattraksjon ble ikke det planlagte besøket i Lillehammer, men i TV2s studio. Seansen i Tabloid ble mildt sagt merkelig, og ganske tabloid i innhold. Teige hadde åpenbart forberedt seg godt, og hennes forberedelser lå mest i å psyke seg opp til å hamre sine forutinntatte meninger mot Irving. David Irving skulle ikke intervjues, men ”avkles”, og det lå åpenbart en agenda bak hennes desperate kamp. Hun fulgte ikke intervjuet, men slagplanen som hun hadde lært seg utenat. At det var slik ble altfor tydelig da Teige avsluttet ”intervjuet” med å trekke frem selvmordet til Irvings datter, for hva hadde det med saken å gjøre? Det finnes neppe noen journalist som selv i sin villeste fantasi hadde våget å trekke inn selvmordet til Gro Harlem Brundtlands sønn i et intervju om f.eks. sosialpolitikk. Teiges fokusering på Irvings datter var ikke så mye annet enn et forsøk på å slå så hardt som mulig under beltestedet.

Etter intervjuet fikk vi se en glad, lettet og stolt Teige, som om hun var en skolejente som hadde vært oppe til en eksamen på videregående. Hun hadde ”bestått” sin eksamen i å hamre løs på sitt intervjuobjekt, og ble overrøst med komplimenter av kollegaer etter ”eksamen”. Det må være første gang en intervjuer roses for å sparke ned sitt intervjuobjekt. Men det var vel også poenget med intervjuet: en offentlig grisetakling som ellers i medieverdenen hadde gitt rødt kort og benkeplass i garderoben.

Det merkelige ved hele affæren var at ingen våget å møte Irving til debatt. Det sies hele tiden at politisk ukorrekte synspunkter må ut i lyset, for da sprekker de visstnok på samme vis som trollene gjør i eventyrene. Men det var ingen som våget å gå ut i rampelyset sammen med Irving. Holocaust-professoren Fure, som har den politiske korrekte historieskrivningen som levebrød, våget ikke å stille opp. Faktisk så trakk et samlet akademia seg tilbake til tilskuerebenkene hvorfra de uimotsagt kunne rope ut sin fy-rop. Man kan jo bare lure på hvorfor de ikke våget seg ut i lyset. Kan det virkelig være slik at troll faktisk sprekker i lyset. Men at vi her har tatt feil av hvem som er troll og hvem som ikke er det?

Mediakampen fikk også sitt etterspill. Annonsøren Coca-Cola krevde en forklaring på hvorfor TV2 hadde latt Irving få lov til å stille på norsk TV. Hotellet, som etter NHOs anbefalning betalte kompensasjon til Irving for å urettmessig ha brutt en avtale med Irving, har også fått sterk kritikk. Ikke for å ha brutt en avtale, men for å ha betalt en kompensasjon for et avtalebrudd.

Parallelt med mediakampen mot en politisk ukorrekt historiker, fikk vi igjen se stormtroppene til SOS-Rasisme ute på gatene for å demonstrere mot andres ytringsfrihet. Demonstrasjonen mot Irvings ytringsfrihet var ikke et imponerende skue. En organisasjon som hevder å ha over 40.000 medlemmer greide ikke å samle mer enn 15 (!) demonstranter da Irving ankom TV2s studio. Med tanke på at SOS-Rasisme har 17 ansatte, så var sikkert de 15 demonstrantene fra SOS-Rasismes egen stab, mens 2 måtte sitte igjen og passe kontoret. Den statsfinansierte organisasjonen, som har et radikalt kommunistisk lederskap fra organisasjonen Tjen Folket, ble den store taperen under besøket.

SOS-Rasisme innså trolig det pinlige inntrykket deres spinkle manifestering ga. Det måtte de rette på, så de gikk senere ut for å vise hvor sterke og mektige de er, og det gjennom å skryte av at de hadde hatt en jente som tok flyet sammen med Irving både til og fra Norge. Her skulle vi få inntrykk av en sterk og mektig organisasjon i reinspikka KGB-stil, som hadde kapasitet til å drive ulovlig overvåkning og personforfølgelse. Om SOS-Rasisme hadde vært så mektige som de vil gi inntrykk av, så hadde det vel ikke vært nødt til å demonstrere det overfor hele verden. Det er ofte slik som ordtaket sier: Tomme tønner skrangler mest.

Irvings besøk ga oss en pekepinn på hvordan det ligger an med ytringsfriheten i Norge, og metodene som anvendes mot politisk ukorrekte kom virkelig frem i dagslyset. Riktignok har man ytringsfrihet i Norge. Enhver kan si hva han vi, men vi har det problemet at man ikke kan si hva man vil og gå uskadd fra det. Konsekvensene av å ytre seg på tvers av statsfinansierte stormtropper og mediamobben er så klare og dramatiske at de fleste vil tenke seg om både tre og fire ganger før man ytrer seg. Hotellene ble presset til å ikke ta imot Irving (men pressen skriver ikke hvem de ble presset av), TV2 ble presset av sine annonsører, et statsfinansiert SOS-Rasisme var villig til å bruke vold og trusler for å hindre noen i å ytre seg. Vi har vært vitne til massiv organisering på mange plan for å sørge for at prisen for å ytre seg skulle bli så høy, at man heller bør la være. Reell ytringsfrihet, som må innebære at man kan ytre sine synspunkter uten å møte et slikt totalitært maskineri, finnes ikke lenger i Norge.

Coca-Cola krever forklaring om Irving

Fulgte etter Holocaust-tviler på flyet

Stikkord: , ,

Én kommentar to “David Irving – Dagen derpå”

  1. Eva Says:

    Så sant. ”Nazi-spøkelset” er nødvendig for å stoppe alle forsøk til å diskutere dogmaer. At vold og trusler brukes til å forhindre ytringsfriheten overrassker meg ikke. Ytringsfriheten er bare et pent, tomt ord, som de stadig mer soviet-lignende styresmaktene i Europa liker å snakke så mye om.
    Sannhetsministeriet er alltid aktivt, rom 101 venter for dem som ikke vil tilpasse seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: