Arminius – 2000 år siden slaget i Teutoburger skogen

Arminius ble født rundt år 17 før vår tidsregning.  Hans far, Segimerus, var Cherusci-høvding.  Arminius kom til Roma som ung mann.  Fra år 4 til 6 mottok han rangen Tribune og ledet Cherusci-stammen  under Tiberius’ militærtokter i Germania.  Arminius mottok også statsborgerskap i Roma og fikk tittelen romersk ridder. Arminius’ pro-romerske holdning ser ut til å ha endret seg da Publius Quintilius Varus ble utpekt som guvernør.  Den  virkelige grunnen er ukjent, men romerske historikere gir Varus skylden, da hans måter å introdusere romersk jus og skattelover var svært brutale. Arminius var ikke bare en godt trent soldat, men også en karismatisk leder.  Han samlet likesinnede cheruski-menn og andre germanske menn rundt seg og planla motangrep på de romerske legionene.  Dette ble også støttet av hans far. Arminius, hans far og den romerske guvernøren kjente hverandre godt, og Varus var sikker på deres lojalitet.  Det er sannsynligvis derfor Varus så bort fra en advarsel om et gryende Cheruski-opprør. En dag i september år 9 mottok Varus en beskjed om at en germansk stamme hadde vanskeligheter og ba om hjelp, ikke langt fra deres marsjrute.  Varus kalkulerte raskt omveien, og besluttet at den var akseptabel og tok fatt på marsjen gjennom ukjent terreng. Marsjen gjennom det tøffe terrenget var vanskelig, trær måtte hogges ned og mindre hindringer overvinnes.  De tre romerske legionen marsjerte lenger og lenger inn i det ukjente. Angrepet kom helt uventet.  De germanske krigerne slo til med all deres styrke og motstanden fra romerne ble hindret av terrenget. Det var umulig å organisere typisk romerske kampformasjoner.  I tillegg måtte alle de sivile, vogner og pakkdyr beskyttes.  Tapstallene ble høye. Da kvelden kom hadde romerne fått satt opp en leir, de diskuterte sine  alternativer og bestemte seg for å forlate unødig ballast.  De brente alt for å unngå at det ikke falt i fiendens hender. Den andre dagen begynte ikke bedre sett fra romernes ståsted, til tross for deres nye strategi.  Været var betydelig verre, ruten de fulgte ble mer og mer våt og gjørmete, og samtidig som fienden gjorde uforutsigbare angrep led romerne større tap enn før.  En leir for natten var umulig. Neste dag brakte slutten på slaget.  Romerne var i en håpløs situasjon, klærne var gjennomvåte av regn, og skjoldene var blytunge etter å ha absorbert vann.  De germanske krigerne, hvis kunnskap om terrenget og deres lette våpen ga dem en stor fordel, var i stand til å overmanne de resterende romerske styrkene og drepe mange av dem.  Da Varus innså håpløsheten i situasjonen begikk han selvmord.  Etter det mistet de overlevende enda mer av motet og mange prøvde å rømme, mens andre overga seg til fienden eller selv begikk selvmord. Den 17., 18. og 19. romerske legion ble nedkjempet på tre dager av Arminius og hans menn, og stoppet med det romernes fremmarsj i Germania og forhindret at Nord og Øst Europa ble en del av Det romerske imperium. Les mer om Arminius kalkriese-varusschlacht.de