Verdens største vikingskip bygges i Haugesund

Nrk: Vil gjenskape et havgående langskip fra vikingtiden.

Det er foretningsmannen Sigurd Aase som er oppdragsgiveren når verdens største havgående vikingskip skal bygges på Vibrandsøy i Haugesund.

Drakeskipet, som skal hete Harald Hårfagre, blir 35 meter langt, åtte meter bredt, og skal ha et råseil på hele 300 kvadratmeter. Byggingen starter rett over nyåret, og skipet skal være klart til sitt første tokt våren 2013.

Tirsdag skal tre åtte meter lange testbåter med ulike varianter av skrogformen til drakebåten Harald Hårfagre testes ut i Nedstrandsfjorden.

Som Ormen Lange
Forstudiene til vikingskipet Harald Hårfagre har pågått i ett år, og i tillegg til testbåtene er det også brukt høyteknoligisk datasimulering med supercomputere for å finne fram til den beste utformingen av skipet og seilføringen.

Les mer nrk.no

Åpne grenser og vår egen identitet

Av Leif Fjeldberg

Vårt lands politikere sammen har åpnet grensene for mange forskjellige folkegrupper som søker lykken i vårt velferdssamfunn. Vi kan takke Schengen-avtalen for det. Dette er et ledd i Den Nye Verdensorden hvor alt skal mikses sammen. Etter min mening hadde det vært bedre å hjelpe i større grad de landene som har det så ille. Bibelen sier også at ”Gud har satt landegrenser mellom folkeslagene for at de skal søke Gud” Ap. Gj. 7.26-27. Myndigheten i de forskjellige land bryr seg ikke om hva Bibelen sier. De har nå brutt ned landegrensene, laget et internasjonalt lovverk som overstyrer det nasjonale lovverket, slik at folk med forskjellig tro, meninger og skikker, blir mikset sammen. På denne måten blir stabiliteten som har vært i et land, brutt ned og det blir lettere å få inn noe nytt. Og det blir ikke noe bibelsk positivt. Det globale mønsteret blir tredd nedover hodet på oss, og nå vil de innskjerpe ytringsfriheten slik at vi ikke sier noe negativt om deres globale ideer og andres tro.

President Obama har uttalt noe sånt som ”uansett hva vi en gang var, så er vi ikke lenger en kristen nasjon. Vi er en jødisk nasjon, en muslimsk nasjon, en buddistisk nasjon og et folk av ikke troende.” Da har kristenheten glemt sine røtter. I 2007 ble en hinduistisk prest bedt om å åpne den amerikanske kongress med bønn. En religion som har 600.000 guder. (Og det var mens Bush var president.) Vi kristne har bare en Gud . Men Han er til gjengjeld den eneste sanne Gud for oss.

I Australia har noen tydelig vis forstått mer. Vi kunne trenge en leder som president Kevin Rudd. Denne uttalelsen fant jeg i et nyhetsbrev derfra: «Muslimer som ønsker å leve under islamsk sharia-lov ble fortalt at de måtte komme seg ut fra Australia. Dette er et målrettet forsøk på å bekjempe mulige terrorangrep. (Etter terrorangrepene på Bali). Australias kultur er utviklet over 200 år med kamp, prøvelser og seire av millioner av mennesker som har søkt frihet. Engelsk er hovedspråket og ikke andre språk. Derfor hvis innvandrere ønsker å bli en del at denne kulturer, må de først av alt lære språket. De fleste australiere tror på ’Gud, fordi kristne menn og kvinner , på kristne premisser grunnla denne nasjonen og det er klart dokumentert. Så hvis Gud er støtende for deg så bør du finne deg et annet land å bo i. For Gud er en del av vår kultur. Alt vi forlanger av innvandrerne er at de aksepterer vår tro og vil leve i harmoni og fred med oss. Dette er vårt land og vår livsstil. Take it or leave it.”

Jeg er enig i alt dette. Men problemet er dessverre at våre myndigheter ikke har den rette holdningen. De har også glemt vår kristne arv. Alt vi har bygge på de siste 1000 år gir de avkall på. Må Gud hjelpe oss.

Tom Sunic – Artful Race: The Idea of Physical Beauty and Ugliness

The idea of physical beauty — and its plastic, graphic, or verbal expression — is of European origin. The grotesque reality is that non-White races and ethnicities know this fact, but for obvious reasons do not wish to admit it. Or rather, over the last half a century, they have been forced, by their White repentant masters, along with their leftist Marxist acolytes — not to admit it. The irony is that even when racial out-groups publicly rebuke the European idea of beauty for its alleged Eurocentric and xenophobic message, or when they forcefully attempt to express their own endogenous beauty — they end up mimicking the White European style and form.

Therefore the much vaunted noun ‘diversity’ is both a lexical and conceptual fraud — whose victims are not just Whites but also non-Whites. Diversity presupposes that that there is a plurality of beauties. Yet in real life within Western societies, ‘diversity’ carries the denominator of distorted Whiteness — in style, looks, form, narrative, etc.

The examples are startlingly numerous — beginning with the physiognomy of Oprah Winfrey to that of Barack Obama, or for that matter to movies from Bollywood (India) in which, as a rule, a Hindu hero displays some European features, sports a quasi-dolicochephalic face, or short of that, postures with his tall stature. Soap operas throughout Latin America notoriously feature blond, blue-eyed Whites in the main roles.

Racial Self-Image: The Ideal of Beauty

Theologies and ideologies come and go but the merciless laws of racial biology are here to stay. One can flee his country’s oppressive rulers, but one cannot escape his heredity. It was not some wicked proverbial “Nazi,” but the Jewish British Prime minister and author Benjamin Disraeli, who said: “The difference of race is one of the reasons why I fear war may always exist; because race implies difference, difference implies superiority, and superiority leads to predominance.”

Not tons, but megatons of book titles were seized, burned down or simply shoved down the Orwellian memory hole by the victorious Allies in defeated Germany. And among those were works by prominent European geneticists, anthropologists, artists and biologists, whose work long predated the National Socialist seizure of power. The entire Allied inquisition against European scholarship and science was euphemistically called the “The List of the literature to be singled out (Die Liste der auszusondernden Literatur); see here and here. The Lamarckian-Marxian idea of racial equality and human interchangeability has become so powerful that the most modest academic skepticism regarding contemporary “self-evident truths” is severely punished.

Figurative and plastic forms of art are the best vectors for studying racial types and subtypes, but also an ideal mirror of physical beauty among Western men and women. Ideas of race and beauty were perhaps best described by Paul Schulze Naumburg, the much acclaimed art critic and artist himself in the Third Reich, and Hans Günther, a racial anthropologist. Both were among the thousands of authors banned by the post-WWII Inquisition.

One does not need to be an expert in anthropometry or eugenics to distinguish between racial ugliness and racial beauty. Glancing at classical art exhibits in European museums tells us all. 

As a rule, artistic creation reflects not just the personality and the race of a depicted human, but also of the subject, i.e., the artist himself. Portraits and pictures of naked women tell us much about the idea of race and beauty of a given nation, at a given historical time period. Schulze Naumburg writes that every artist crafts his characters in his own image. Sandro Botticelli’s face, his blue eyes, lank stature, and his racial Nordic-Mediterranean (“westisch”) makeup found their way on his canvasses, particularly in his famous, elegant and long-limbed Nordic looking, beauty with high cheekbones, the Primavera — albeit embellished in a timely fashion.

Botticelli: Primavera

Botticelli: Self-portrait

So does Rembrandt’s own facial combination of a Nordic-Dinaric-Mediterranean man, including his stocky limbs, find its way on his canvass. The portraits of Titian’s naked females tell us two things: a) the idea of female beauty in Europe of his time; b) the personality and Nordic racial makeup of Titian himself. A Black artist or an Asian artist can never ever have such racial empathy.

One could probably explain the relationship between the artist and his work simply as a preference of every human being for his own race and his own type. It appears quite obvious that each artist presents that which in his perceptions lives and what is preferably his subject of preoccupation. Decisive is the choice of the role model based on preference for his own race or (corporal) type. (p. 31–32)

When two races mix, there is a likelihood that the rhythm will be upset or that it will disappear. Surely, there are cases in which harmony occurs — which is more likely the closer the races that are to be mixed are. Thus the relation between the Nordic and the Dinaric man will be easier achieved than the relation between a member of the Nordic race and an Oriental man (“einem Mongoloiden”) (p. 34) (my translation) Schulze-Naumburg, Kunst und Rasse (Art and Race) ( 1928, 1942)
Les mer Occidental Observer

Flere engelskmenn forlater den liberale engelske kirken og konverterer til katolisisme

Telegraph: Vicar-turned-author Rev G P Taylor says he will desert the «sinking ship» Church of England, which he said was the «spiritual arm of New Labour», for Roman Catholicism.

The Rev Taylor, whose children’s book Shadowmancer became an international best-seller, said he was turning instead to the Roman Catholic church, which he believes is less afraid to stand up for important moral issues.

Writing in the Yorkshire Post, he said the Church of England had »sunk into a liberal pit that was no earthly use and offered no hope, no love and no grace».

He added: »It was going through the motions of faith and was largely irrelevant to the people it once thought it served.

»Like so many other Anglicans, I am at that place where I feel I must desert a sinking ship.»

Rev Taylor said: »The Church I once loved has become the spiritual arm of New Labour.»

The author said many bishops »spend more time preaching about climate change or dressing up as Druidic bards than preaching a gospel of salvation that would cure the ills of society overnight if properly embraced».

Taylor said he was drawn to Catholic worship and said its leadership was not afraid to stand up for their moral belief in the face of an often ridiculing secular press.

The writer criticised the Archbishop of Canterbury Dr Rowan Williams for his attempts to »paper over the cracks» of Anglicanism.

He said Dr Williams should allow the church to become disestablished and split into traditional and liberal wings.

Les mer telegraph.co.uk

– Krusifiks i klasserommet er menneskerettighetsbrudd (les: fornærmer muslimer/jøder)

Italia skal kaste på skraphaugen 1679 år av sin kultur ifølge den guddommelige Europeiske menneskerettighets- domstol.

Dagbladet: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mener Italia bryter menneskerettighetene ved å ha krusifikser hengende i klasserommene. Dommen har skapt furore i Italia.

Ifølge en lov fra 1920-årene skal det henge krusifikser på italienske skoler, men Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har nå avsagt sin dom over praksisen.
– Tradisjoner

EMD mener krusifiksene på klasseromsveggene innebærer et brudd med skolebarnas religionsfrihet.

Italienske myndigheter sier på sin side at krusifikset ikke er et tegn på katolsk tro, men noe som representerer italienske tradisjoner.

– Ingen, og i hvert fall ikke en ideologisk europeisk domstol, vil lykkes med å utslette vår identitet, sier utdanningsminister Mariastella Gelmini. Italia vil anke dommen fra EMD.

Les mer dagbladet.no

The Party is Over av Tom Sunic

The Occidental Observer: Morphine is said to be good for people subject to severe depressions, or even pessimism. Although the drug first surfaced in a laboratory at the end of the 19th century, its basis, opium, had been used earlier by many aristocratic and revolutionary nationalist thinkers. A young and secretive German romantic, Novalis, enjoyed eating and smoking opium juice, probably because he had always yearned to alleviate his nostalgia for death. Probably in order to write his poem Sehnsucht nach dem Tode (“Nostalgia of Death”). Early poets of Romanticism turned inward to their irrational feelings, shrouding themselves in the pensive loneliness which opiates endlessly offer.

Revolutionary-Conservative, Anarcho–Nationalist Aesthetics
Once upon a distant time we met Homer’s Odysseus, who was frequently nagged by the childish behavior of his pesky sailors. Somewhere along the shores of northern Africa, Odysseus had strayed away into the mythical land of the lotus flower. As soon as his sailors began to eat the lotus plant, they sank into forgetfulness, and immediately forgot their history and their homeland. It was with great pain that Odysseus succeeded in extracting them from artificial paradises. What can be worse for White race or than to erase its past and lose its collective memory?

The escape from industrial reality and the maddening crowd was one of the main motives for drug use among some revolutionary conservative poets and thinkers, who could not face the onset of liberal mass society. The advent of early liberalism and socialism was accompanied not only by factory chimneys, but also by loneliness, decay, and decadence. The young English Tory Thomas De Quincey, in his essay Confessions of an English Opium Eater, relates his Soho escapades with a poor prostitute Anna, as well as his spiritual journeys in the aftertaste of opium. De Quincey has a feeling that one life-minute lasts a century, finally putting an end to the reckless flow of time.

The mystique of opium was also grasped by the mid-19th-century French symbolist and greatest poet of all time, Charles Baudelaire. He continued the aristo-nihilistic-revolutionary-conservative tradition of dope indulgence via the water pipe, i.e., the Pakistani hookah. Similar to the lonely albatross, Baudelaire observes the decaying France in which the steamroller of coming liberalism mercilessly crushes all aesthetics and all poetics.

Les mer theoccidentalobserver.net

Halloween – degenerasjon av europeisk kultur

Europeisk måte å minnes de døde på – med respekt og refleksjon over mening av livet

En forfallen sivilisasjon

Aftenposten: Når storparten av folket får sine behov dekket gjennom stadig grovere underholdning, blir det som før var høykultur snart en subkultur.

Forfallstider.
Ifølge Cicero er det to ting som skiller mennesket fra dyret: menneskets ånd, og dets oppreiste gange. Han la til: For enkelte er det nok bare den oppreiste gangen. Det er meget ved samfunnsutviklingen som kan minne om Romerriket, ikke i republikkens tid, men i keisertiden, da prosessen som førte til dets oppløsning var begynt. Hva er reality-tv annet enn underholdning som minner stadig mer om tilstander vi forbinder med Roms forfallstider? Vi ser at grensene for hva som er tillatt, stadig flyttes. Hvor infam går det an å være mot en annen for åpent kamera, hvor høy skal smerteterskelen være?
Ideen om en sivilisasjon.

Mens det norske folk var opplært til å strekke en hånd ut, gjelder det nå å kutte av folk hånden. I reality-konseptet dreier det seg om å vinne, og sende taperne hjem. I USA har folk begått selvmord etter å ha blitt utlevert gjennom TV. Allerede presses det på for å få henrettelser overført direkte. Råskap er ikke noe som bare tilhører historien. I William Goldings Fluenes herre blir guttene beskyttet så lenge de er i stand til å huske ideen om en sivilisasjon. Vi kan kalle det dannelse. Når de trygge ritualer og sosiale former glemmes, stikker rovdyret frem. Shakespeare sier: «Unless above himself he can erect himself, how mean a thing is Man.»
En oppgave.

William Blake har ett symbolsk sted han kaller Golgonooza: The City of Art and Science. Byen er alltid under konstruksjon og er alltid truet av forfall. Å arbeide med kunst er hele tiden å bygge Golgonooza. Men fordi Golgonooza er bolverket mot formløsheten ligger den ved innsjøen Udan Adan, formløshetens dype sjø. Kunsten har altså en oppgave. Den skal beskytte mot formløshet, mot det intet- sigende, mot det som i siste instans fratar oss sjelefreden.

Les mer aftenposten.no

Islam som kulturelt fremmed element i Europa

I noen antiliberale miljøer finnes det en tendens til å forsvare islam, som et mindre onde sammenlignet med en moralsk forfallen, moderne, vestlig verden. Er en slik innstilling riktig for en ekte europeer som setter høy pris på sin tradisjonelle kultur? Er det mulig å kritisere utbredelsen av islam uten å ty til forsvar av vestlig sekulær liberalisme?

Islam er en tvers gjennom fremmed kultur i den europeiske verden og kan på ingen måte forsvares som noe bedre for oss europeere. Tvert imot utgjør islam en fare for kontinuiteten av våre tradisjoner og verdensanskuelse.

Selve islams symbol – månen – er et symbol av nomader og jegersamfunn, der de brukte månen til orientering i Midt-Østen. Månen ble også til et symbol av de semittiske folkeslag. I den europeiske tradisjonen hadde månen mindre betydning enn solen.

Solen ble senere til et symbol av Krist, og solhjul funnet i slaviske områder bekrefter at den urgamle solkulten ble forent med den nye religionen (en lignende forening av to religioner har skjedd hos skandinavene også). Solkult er strengt forbudt i de semittiske religionene (religiøs reform innført av kong Josjia 600 fvt. som erklærte kulten ulovlig for semittene). Jordbruk og håndverk var tradisjonelt selve essensen av det europeiske, mens blant semittene har handel og bykultur en høyt status. Håndverk og jordbruk er lavstatusyrker for semittene.

Ingen homoparade i Serbia

BBC: A gay parade planned to take place in Belgrade on Sunday has been cancelled, due to security concerns.

The decision came after a recent wave of homophobic graffiti that has appeared across the city with slogans like «Gay parade – we’re waiting for you» and «Death to homosexuals».

Past days have seen increased threats from ultra-nationalist groups vowing to stop the parade at all costs.

The organisers and city authorities feared a repeat of eight years ago, when Belgrade’s first ever gay parade had to be abandoned half-way through due to widespread violence by an angry mob of protesters.

Television pictures of bleeding participants and police firing rubber bullets to disperse the crowd were flashed across the globe.

Majda Puaca, one of the organisers of this year’s event, also took part in 2001.

I met her in one of Belgrade’s few gay bars – a smoky little venue, tucked away behind the central boulevard.

It is a far cry from the very public party scene in the rest of the city, in which the streets are teeming with cafes and nightclubs. This particular place tries hard not to be noticed.

Les mer bbc.co.uk

Og slik ser pride ut på serbisk